En mørkhåret krølltopp fra tjukkeste Torshov spilte venstreving som en brasilianer på Skeids unge mesterlag på 60-tallet.

«Skeids ungdom, klubbens framtid» er kanskje klubbens eldste motto. I 1963 var klubben bare så vidt kommet seg etter nestennedrykket i 1961/62, og trengte sårt til nytt blod. En av de første som kom opp fra juniorlagene var Terje Kristoffersen.

Oppvokst i Vogtsgate, like ovenfor Soria, hadde Kildalsgate vært hans «fotballteknisk fagskole»:

- Vi laget mål på sløyden, og spilte med tennisball på tvers av gata, akkurat sånn som vi visste Hansern hadde gjort før oss, forteller Terje.

På rundens lag
Den unge målfarlige teknikeren ble tidlig lagt merke til, og ble prøvd på A-laget i en kamp allerede i 1959. Men det var etter en kamp mot topplaget Steinkjer i 1962, med 12.000 tilskuere på Gullberguanet, at avisene fikk øynene opp for ham. Skeid vant 3-1, og Skeids nye «Sorte Perle» laget to av målene. «Terje Kristoffersen har et glimrende tilslag ... ballen skrenset stolpen så treflisene føyk og gikk i nettmaskene med en slik fart at man ventet at nettet skulle ryke», skrev VG, og satte ham opp på rundens lag som venstreving.

Ytterst til venstre
- Jeg var høyrebeint, og hadde spilt både på høyresida og i midten. Men når jeg likvel spilte mest på venstre, var nok det fordi jeg var den eneste som kunne spille med venstrefoten også. Jeg hadde stått på Nordre Åsen i timevis og trent den opp. Verre er det ikke. Så det er jo litt latterlig når godt betalte proffer i dag bare kan bruke det ene beinet, sier Terje.

Han ble også fort kjent for å være god til å holde på ballen. Start-forsvareren Tore Wetteland sa i et intervju i 1969: «Jeg glemmer ikke da vi tapte 2-4 for Skeid for tre år siden. Da ble jeg fullstendig rundspilt av Terje Kristoffersen. Han er den vanskeligste jeg har spilt mot.»

Nytt storlag
På A-laget fikk han selskap av flere Skeid-ungdommer, som Kjell Wangen og Frank Olafsen i forsvaret, og Terje Gulbrandsen og Erik Mejlo på midtbanen. Erik Mejlo spilte ofte på venstresida, og husker i dag Terje slik:

- Han sto alltid der og venta på ballen, helt ute på «kælklinja», så jeg visste veldig godt hvor jeg kunne finne ham. Han ga oss bredde i spillet, samtidig som han ikke var redd for å utfordre. Han dribla en del, men ikke som for eksempel Drillo. Terje var helt klart en lagspiller, sier han.

Erik Mejlo debuterte selv på A-laget høsten 1963, sammen med en ny spiss: Pål Sæthrang. I mål sto allerede Kjell Kaspersen, og innlandsfylkene bidro med «forsvarsklippen» Finn Thorsen (Hamar) og ex-hekkeløper Kai Sjøberg (Eidsvoll), som omsatte innlegg fra vingene i nådeløse hodestøt. Et nytt storlag var i emning.

Underdogs
Likevel var dette laget langt fra favoritter da det kom til cupfinalen en vakker høstdag i 1963, minnes «Sorte Perle» - som trekker fram akkurat denne kampen som sitt kanskje beste minne:

- Vi var jo til de grader underdogs. Vi var jo nesten grønne i ansiktet da vi gikk ut på matta. Fredrikstad-spillerne hadde jo både landslag- og Europa-cup erfaring. De kjørte også rundt med oss de første 25 minuttene. Jeg hadde ikke klokke på meg, men det må ha vært noe sånt. Men vi hadde gudskjelov Finn Thorsen, som var både rask og plasseringssikker. Men det virket likevel håpløst. Vi fikk aldri tak i ballen.

Snudde kampen
- Men når et lag stanger og stanger, uten mål, blir det slitent. Og så begynte maskineriet vårt endelig å komme i gang. De fikk riktignok et mål rett før pause, men ikke så lenge etter pausen headet Kai inn vår utlikning. Så ble det ekstraomganger, og vi så at alderen til Fredrikstad begynte å virke negativt. Vi var en del yngre, og vi hadde jo trent endel vi også. Jeg mener: Vi sto ikke med henda i lomma oppe på Nordre Åsen! Og så scora Pål – og vi vant! Men det var noen usedvanlig grinete FFK-spillere vi satt sammen med på banketten etterpå. De hadde vært så altfor sikre på å vinne! sier Terje.

Over og ut
Terje var også med på Skeids lag som tok NM-gullet igjen i 1965, og klubbens eneste seriemesterskap i 1966. Fram til 1970 gikk det også ganske bra med laget, men så begynte alderen å tynge også disse gutta. I oktober rykket Skeid ned i 2. divisjon med knappest mulig margin – og med det var også «Sorte Perles» æra over i norsk fotball.

Slik ble Terje «Sorte Perle»
Dette er Terjes egen forklaring:

- Det var Skeid-lederen Per Laurendz som fant på navnet. Han hadde sett Frankrike spille, og de hadde en mørkhudet spiller som ble kalt «Sorte Perle» . Ja, så syntes han vel jeg liknet, da.

Lagkameraten Erik Mejlo tilføyer: - Han hadde jo dette krøllete hue’ sitt. Han var veldig teknisk, skjøt godt med begge beina, men varierte også veldig mye. Så han var på mange måter en fargeklatt.

Og vi, som satt i Skeidsvingen på Bislet mange ganger, tillater oss å tilføye: Sorte Perle passet så godt fordi du var brasiliansk i både spillestil og utseende. Og så er ikke navnet så helt fjernt fra «Pele» heller ...