|
Denne artikkelen ble skrevet av Eirik Lindahl til klubbavisa Sa-Sa-Sa i 2006.
På 60- og 70-tallet hadde Skeid et helt usedvanlig balltalent i sine rekker. I en periode på 13 år holdt Frank Olafsen landslagsnivå i hele tre lagidretter.
I bandy og ishockey deltok han både i VM og OL, og i fotball spilte han VM-kvalifiseringskamper. Han har også Norgesmesterskap i både fotball og ishockey.
Egebergs Ærespris fikk han likevel aldri. - Jeg ble innstilt i 1973. Men det ble Ivar Formo som fikk den for ski og orientering. Det var greit, selv om det jo hadde vært kjempegøy å ha vært med i den gjengen også, sier Frank i dag.
Progress
Selv om Frank er ekte Torshov-gutt, startet ikke idrettshistorien hans i Skeid:
- Jeg begynte i Progress, som holdt til på Carl Berners plass. Mange av Skeid-gutta begynte der. Men da jeg kom med på skolebylaget i bandy, følte jeg at jeg måtte tilhøre en klubb med bandy på programmet, og da ble det Skeid, forteller Frank.
Og så hjalp det vel noe også at Skeid-formann Rolf Ridar var læreren hans på Lilleborg skole...
Ishockey og bandy
- Egentlig var det ishockey jeg satset på først av vinteridrettene, sier Frank.
- Jeg kom på landslaget, og fikk med både B-VM-spill og OL i Innsbruck i 1964. OL var så stort at jeg ga meg etterpå! Jeg følte vel at jeg hadde opplevd det meste der, så jeg skifta til bandy i stedet.
Det gikk ikke stort dårligere i bandy enn det hadde gjort i hockey. Med landslaget deltok han i VM i Moskva i 1965. Det ble bare én seier, over Finland, men det holdt likevel til sølv. Opplevelsen sitter i ennå: - Vi ble tatt med over alt fordi vi var idrettsutøvere. Det var helt fantastisk.
Meldte seg nesten ut
Frank var fortsatt juniorspiller i 1962, da Skeids A-lag kjempet for å beholde plassen i toppserien. Skeid skulle møte Viking, og trengte en rask mann i forsvaret. Det førte til at Frank ikke fikk spille finalen i junior-NM dagen før.
- Da de nektet meg å spille, ble jeg så forbanna at jeg nesten meldte meg ut!
Det hører med til historien at juniorlaget vant 3-0 over Frigg, også uten Frank, mens A-laget berget plassen.
 PÅ HÆLA: Det endte med sju baklengs mot de seinere verdensmesterne fra Vest-Tyskland.
På landslaget igjen
Det var jammen bra for Skeid at Frank ikke meldte seg ut! For sammen med seks andre juniorer tok han et overraskende senior-NM året etter, og fortsatte å imponere både aviser og landslags-UK med kjappe steg og blikk for spillet.
Skuddbeinet var også i orden: «... Frank Olafsens kjempeskudd i første omgangs 17.minutt avgjorde kampen og skaffet Skeid to dyrebare poeng. » (Aftenposten om serieåpningen mot VIF i 1964). VG kåret Frank til «årets back» i 1967, og så ble det etter hvert 32 landskamper på ulike nivåer.
Opp og ned
Franks kanskje beste landslagsminne er fra da U-21–laget møtte Portugal i 1966. Portugiserne stilte med mange av dem som skulle spille A-VM i England samme sommer. Norge hadde, i tillegg til Frank, blant annet «Ivers», den eldre. Han bidro sterkt til at Norge vant 3-2, og laget het for en tid «heltene fra Setubal» i avisene.
Like morsomt var det ikke da Frank møtte Tysklands kanonlag på Ullevål i 1971. Tyskerne stilte med «Kaizer» Franz, og Netzer og Overath spilte sammen på midten for første gang. Tyskland vant til slutt hele 7-1, og Frank husker Gerd Müller godt ennå.
 FULL STOPP: Hit, men ikke lenger, kom Lyn-spissen. Frank spilte forøvrig sammen med Ola Dybwad Olsen, som skimtes bak til venstre, mot Tufte IL i våres.
Dobbelt mester
I 1965 klarte Frank noe han kanskje er alene om i landet:
- Jeg var i militæret i Harstad, og spilte for Harstad IL. Så ble vi like godt nordnorske mestere, før jeg returnerte til Oslo og ble norsk mester med Skeid igjen også. Jeg tror jeg er alene om å ha begge mesterskapene i samme år!
Samme år ble forøvrig en da nokså ukjent Harstad-spiller med etternavn Bornø også Norgesmester med Skeid. Men det er en annen historie.
70-tallet
Da Skeid så forsmedelig rykket ned høsten 1970, bestemte Frank seg for å fortsette likevel.
- Flere fikk tilbud fra Lillestrøm, men jeg hadde ikke lyst til å gå ut da. Vi fikk en del nye, gode spillere, og så rykket vi jo rett opp igjen året etter. Men cupkampene høsten 1974 var kanskje de beste på 70-tallet.
- Vi spilte noen fantastiske kamper mot Brann i semien og Viking i finalen. Vi var et lag, og gjorde det treneren vår, Brede Borgen, sa. Jeg hadde ikke all verdens kondis, men spilte på midtbanen likevel. Fotball er egentlig et enkelt spill. Du trenger ikke løpe så langt, hvis du vet hvor du skal plassere deg. Der hadde jeg nok også lært mye av bandyen.
 I SOLID SELSKAP: Frank og en del andre norgesmestere fra Skeid vifter med pokalene.
Endelig pokaler
Cupfinalen 20.oktober 1974 ble også Franks siste A-lagskamp for Skeid. Men det er vel unødvendig å si at han slett ikke stoppet med hverken fotball, bandy eller ishockey for det
- Jeg har faktisk også et NM i ishockey for Hasle-Løren. Min gamle venn Terje Nyhaug (ex-Skeid) ringte og sa han trengte en back for å vinne mesterskapet, og da kunne jeg ikke si nei. Dermed fikk jeg også en av de to småpokalene jeg har. (Den andre er for cupseieren i –74. Før det ble det bare delt ut diplom og medaljer.)
«Synergi»
Hvordan kunne Frank være så god i så mange idretter – og så lenge? Forklaringen er at han, lenge før næringslivet begynte å slå sammen virksomheter for å dra nytte av «synergieffektene», hadde oppdaget fordelen med «flerbruk».
- Jeg trente ikke mer enn andre, men jeg brukte den ene idretten til å komme i form til den andre. Fotballgutta pleide å si «Frank kommer når det blir grønt». Jeg trente også en del for meg selv når jeg var ute og reiste som selger. Det var også viktig at jeg hele tida hadde «carte blanche» fra familien. Det avgjørende var nok likevel at jeg holdt på med det jeg hadde lyst til å drive med. Og det gjør jeg vel egentlig ennå, sier en blid Frank Olafsen.
Egebergs Ærespris:
Kanskje noen kan nominere Frank en gang til? Når Stein Johnsen kunne få den for tidligere bragder i 2005 (og han var tross alt bare trener), så burde vel også Frank være aktuell? Og prisen er gitt for bandy og fotball før, i 1961, til Arne Bakker fra Asker.
Fakta om Frank Olafsen
• Født: 20.april 1944.
• Vokste opp i Krebsgate på Torshov.
• Skole/jobb: Lilleborg skole. Selger av sportsutstyr- og klær det meste av arbeidslivet.
• Sivilstand: Gift to ganger, fire barn.
Fotball: 350 A-kamper for Skeid. 3 NM, 1 seriemesterskap.18 A-landslagskamper.
Bandy:
Ishockey:
I dag: Veteranfotball, hockepockey, innebandy, oldboysbandy og veteranhockey med Oslo Oilers (spilte nylig turnering i California!)
I morgen: Det samme, pluss kanskje stolt idrettspappa ...
De vanskeligste å møte
Hvem de var? Jo, det var Gerd «Der Bomber» Müller, og så var det Johny Bekkelien fra Raufoss, sier Frank Olafsen. – Johny ... hvem? Møtte ikke Frank både Kniksen og Odd Iversen? - Jo, men dem klarte jeg meg godt mot. Johny, derimot, fikk jeg aldri tak på. Han var teknisk veldig god, og kjapp på de første meterne. Jeg ba nesten om å få slippe å spille mot Raufoss hvis han var med.
|
